Avvikling av kundeforhold etter hvitvaskingsloven § 24 fjerde ledd

For mange rapporteringspliktige foretak etter hvitvaskingsloven kan det være krevende å avvikle eksisterende kundeforhold. Mange er usikre på hva som skal til for at man kan si at «kundetiltak som ledd i den løpende oppfølgingen ikke kan gjennomføres», jf. hvitvaskingsloven § 24. Spørsmål om plikt til å avvikle kundeforhold kom på spissen i en avgjørelse (kjennelse) fra lagmannsretten mot slutten av 2023 (LB-2023-167922). Saken er anket til Høyesterett, som skal behandle saken i løpet av 2024.

Kort om saken

Et forsikringsselskap oppdaget transaksjoner knyttet til to forsikringstagere, som ledet til at det ble stilt spørsmål omkring deres eierskap. Forsikringstagerne var to oppdrettsselskap som tidligere var eid av et russisk oppdrettsselskap. I forbindelse med de omfattende sanksjonene mot Russland etter deres fullskala invasjon av Ukraina, ble eierskapet til de to oppdrettsselskapene overdratt til et norsk holdingselskap med en norsk statsborger som eneeier.

Forsikringsselskapet anså selskapenes eierskap som uavklart og mente at kundetiltakene som følge av dette ikke kunne gjennomføres. Oppdrettsselskapene la ned påstand om midlertidig forføyning for å forhindre opphør av forsikringsavtalene frem til spørsmålet om avvikling var rettskraftig avgjort. 

Lagmannsretten kom til at det ikke forelå avviklingsplikt etter hvitvaskingsloven § 24 fjerde ledd. I deres vurdering ble det lagt vekt på at oppdrettsselskapene hadde svart ut spørsmålene til forsikringsselskapet, og fremlagt etterspurt dokumentasjon. At forsikringsselskapet betvilte realiteten av eiendomsoverdragelsen var først og fremst en risiko forsikringsselskapet måtte håndtere og ikke avvise. Lagmannsretten skriver blant annet følgende om dette:

«Som lagmannsretten har vært inne på, er avviklingsplikten etter hvitvaskingsloven § 24 fjerde ledd forbeholdt tilfeller der risikoen ikke lar seg avdekke. Når risikoen er avdekket, eller lar seg avdekke, foreligger det ingen avviklingsplikt, men en plikt til å avpasse kundetiltakene og løpende oppfølging etter risikoen som er identifisert. Slik denne forføyningssaken er opplyst, kan lagmannsretten derfor ikke se at man her er i en situasjon der avviklingsplikten er anvendelig»

LB-2023-167922

Hva er hovedformålet med hvitvaskingsloven?

Et sentralt moment i lagmannsrettens vurdering var hva som er hvitvaskingslovens hovedformål. Lagmannsretten sluttet seg i den anledning til Jon Petter Rui uttalelse i Tidsskrift for forretningsjus 2023/1. Her fremgår det at «hovedformålet med hvitvaskingsloven er at rapporteringspliktige skal fremskaffe mest mulig etterretningsinformasjon med høyest mulig kvalitet». Artikkelen er basert på en juridisk betenkning som er skrevet av Rui på oppdrag fra en part. Den samme beskrivelsen av hovedformålet er også inntatt i kommentarutgaven til hvitvaskingsloven (Rui, Ringen og Rørholt, s. 55-56). 

Etter vårt syn er det høyst tvilsomt om denne beskrivelsen av hovedformålet er dekkende eller anvendelig som tolkningsmoment til bestemmelsen i § 24 fjerde ledd om avvikling av kundeforhold.

Hvitvaskingslovens hovedformål står i hvitvaskingsloven § 1:

(1) Lovens formål er å forebygge og avdekke hvitvasking og terrorfinansiering.

(2) Tiltakene i loven skal beskytte det finansielle og økonomiske systemet samt samfunnet som helhet ved å forebygge og avdekke at rapporteringspliktige brukes eller forsøkes brukt som ledd i hvitvasking eller terrorfinansiering.  

Hvitvaskingsloven § 1

Det er vanskelig å se at hovedformålet skal forstås slik lagmannsretten har lagt til grunn. Forebygging av hvitvasking gjennomføres nettopp ved at rapporteringspliktige nekter å gjennomføre transaksjoner eller etablere kundeforhold med kunder som misbruker det finansielle system til å begå hvitvasking. Kundetiltakene er helt sentrale for å oppdage at kunden benytter tjenester og produkter hos den rapporteringspliktige på andre måter enn det kunden har informert om. I Finanstilsynets veileder (nr. 4/2022 kap 5.2) fremgår det at hvitvaskingsloven av 2018, i motsetning til tidligere lov, ikke lenger har «krav om å påvise at fortsettelse av kundeforholdet medfører risiko for transaksjoner med tilknytning til utbytte av straffbare handlinger eller terrorfinansiering.» 

En tolkning av det hovedformålet lagmannsretten har lagt til grunn, kan derimot tilsi at rapporteringspliktige bør opprettholde kundeforholdet og gjennomføre mistenkelige transaksjoner, inklusive transaksjoner som sannsynligvis utgjør hvitvasking, for å kunne gi EFE best mulig etterretningsinformasjon. Vi er redd for at dette synet kan undergrave lovens hovedformål og lede til at rapporteringspliktige lar kunden misbruke det finansielle system til hvitvasking, av frykt for å gjøre noen feil eller avvikle kundeforholdet uten tilstrekkelig saklig grunn. 

Hva skal rapporteringspliktige gjøre dersom de ikke fester lit til kundens forklaring?

Dersom lagmannsrettens avgjørelse blir stående, innebærer det at rapporteringspliktige bør være forsiktig med å avvikle kundeforhold der de tviler på om den informasjonen som er fremlagt av kunden er korrekt. Det vil sannsynligvis svekke hovedformålet med hvitvaskingsloven som beskrevet i lovens § 1.