Strafferettslig inndragning – et kriminalpolitisk virkemiddel mot økonomisk kriminalitet
Et hovedtrekk ved økonomisk kriminalitet er utsiktene til å oppnå en økonomisk gevinst. Det er derfor ikke uvanlig at gjerningspersonen foretar etterfølgende disposisjoner for å tilsløre, og dermed sikre det oppnådde utbyttet. Gjerningspersonen har for eksempel overført utbyttet fra et grovt bedrageri gjennom ulike finansinstitusjoner, eller benyttet utenlandske vekslingstjenester for kryptovaluta, i et forsøk på å forhindre at midlenes opprinnelse avdekkes. Et viktig virkemiddel i kampen mot økonomisk kriminalitet er derfor at gjerningspersonene fratas utbyttet. Dette kalles «inndragning».
For å hindre at kriminalitet skal lønne seg, inneholder straffeloven regler om inndragning av gjerningspersonens gevinst. Etter straffeloven kapittel 13 sondres det mellom inndragning av faktisk utbytte og ting som har en viss tilknytning til straffbare handlinger (strl. §§ 67 og 69), og inndragning av en økonomisk gevinst som presumeres å utgjøre utbytte fra en eller annen straffbar handling (strl. § 68). Det er også innført en regel om forebyggende inndragning av ting, der det i motsetning til ved annen inndragning ikke foreligger en forutgående straffbar handling (strl. § 70). Reglene åpner dermed for en forholdsvis vid adgang til å inndra formuesgoder som stammer fra straffbare handlinger.
I denne artikkelen redegjør vi for vilkårene for å idømme strafferettslig inndragning, med spesielt henblikk på inndragningsadgangen i saker om økonomisk kriminalitet. Hjemlene av størst relevans er strl. §§ 67 til 69, som gjelder utbytteinndragning, inndragning av ting og såkalt utvidet inndragning. Særlig redegjøres det for hvilke krav hjemlene stiller til konkretisering av det bakenforliggende primærlovbruddet og til årsakssammenheng mellom utbyttet og den straffbare handlingen, i tilfeller der gjerningspersonen er tiltalt for heleri eller hvitvasking. Vi viser også til inndragningsadgangen overfor gjerningspersoner som ikke har utvist skyld eller mangler skyldevne, samt tredjepersoner som har ervervet utbyttet eller tingen.
Utbytteinndragning
«Utbytte» som stammer fra straffbare handlinger «skal» inndras med hjemmel i strl. § 67. Det er med andre ord obligatorisk for domstolene å sikre inndragning av utbyttet dersom de materielle vilkårene i bestemmelsen er oppfylt. Utbyttebegrepet favner vidt, og omfatter ifølge lovforarbeidene «enhver fordel som er oppnådd ved den straffbare handlingen». Det kan være snakk om gjenstander, penger, fordringer, lønn og besparelser eller formuesgode som utgjør et surrogat for utbyttet. Kravet om årsakssammenheng er derfor ikke til hinder for inndragning av formuesgoder som erstatter det opprinnelige utbyttet, eller av avkastning eller «andre fordeler» gjerningspersonen har oppnådd som følge av utbyttet.
Utbytteinndragning etter strl. § 67 retter seg mot «utbytte av en straffbar handling». Det gjelder med andre ord et krav om årsakssammenheng mellom utbyttet og den straffbare handlingen. Som fremhevet av Høyesterett i HR-2022-1178-A, er det «på det rene at domstolene ved denne vurderingen må ta utgangspunkt i det straffbare forholdet tiltalen gjelder». Høyesterett presiserer at det likevel ikke er klart etter ordlyden «hvor strengt kravet er, og heller ikke hvordan vurderingene nærmere skal gjøres». Høyesterett la dermed til grunn at «det må foreligge faktisk årsakssammenheng». Dette innebærer at den straffbare handlingen må ha vært «en nødvendig betingelse» for det oppnådde utbyttet. Årsakskjeden må likevel avgrenses «etter en bred helhetsvurdering», av hensyn til formålet bak inndragningsreglene, straffebudet, den straffbare handlingens formål og andre konkrete omstendigheter.
At det er utbytte av «en straffbar handling» som skal inndras tilsier at det også gjelder et krav om at primærlovbruddet utbyttet stammer fra må konkretiseres. Det er som den klare hovedregel ikke nok å føre bevis for at utbyttet stammer fra en eller annen straffbar handling. Vilkåret om at påtalemyndigheten må identifisere primærlovbruddet er begrunnet i hensynet til inndragningssubjektets rettssikkerhet. Det utgjør et grunnprinsipp innen strafferettspleien at påtalemyndigheten har bevisbyrden, og at enhver rimelig tvil kommer tiltalte til gode.
Inndragning av ting
Videre kan «ting» som «er frembrakt ved, har vært gjenstand for eller har vært brukt eller bestemt til bruk ved en straffbar handling» inndras etter strl. § 69. Bestemmelsen retter seg mot enhver form for løsøre, samt rettigheter, fordringer og elektronisk lagret informasjon. Ifølge rettspraksis omfatter tingsbegrepet også fast eiendom.
En annen forutsetning for inndragning er at tingen omfattes av ett av de alternative vilkårene i første ledd bokstav a til c. Bokstav a gjelder «ting som er frembrakt ved» handlingen. I dette ligger det et krav om at tingen er generert av den straffbare handlingen. Det oppstilles med andre ord et krav om årsakssammenheng. Gjerningspersonen har eksempelvis produsert hjemmebrent eller forfalsket pengesedler.
Etter bokstav b må tingen ha «vært gjenstand for» en straffbar handling. Det kan for eksempel dreie seg om inndragning av en båt som har vært gjenstand for et forsikringsbedrageri. Selv om både lovforarbeidene og lovteksten taler for at gjenstander som har vært gjenstand for en helerihandling kan inndras i medhold av bokstav b, har Høyesterett lagt til grunn at inndragning foretas etter strl. § 67 i slike tilfeller. I HR-2018-578-U ble slik inndragning likevel foretatt med hjemmel i § 69 (1) bokstav c. Dette illustrerer både at hjemmelsbruken ikke nødvendigvis er konsistent, og at det er en glidende overgang mellom bokstav b og c.
Bokstav c gjelder ting som «har vært brukt eller bestemt til bruk ved en straffbar handling». Det kreves med andre ord en viss tilknytning mellom tingen og den straffbare handlingen. En buss er eksempelvis anvendt til menneskesmugling. Høyesterettspraksis taler likevel for at det ikke kan oppstilles et krav om at tingen var en nødvendig betingelse for å foreta overtredelsen. Et illustrerende eksempel er Rt. 1995 s. 360, der retten fant at bilen domfelte benyttet for å reise til og fra stedet der overtredelsen ble begått «var såpass sentral for muligheten til å begå denne handlingen» at bilen hadde vært brukt ved en straffbar handling. Ifølge Høyesterett befant tilfellet seg likevel «i utkanten av virkeområdet for bestemmelsen».
Til forskjell fra utbytteinndragning, bygger inndragning av ting på domstolenes skjønn. I vurderingen av inndragning skal foretas, og hvilket omfang inndragningen skal ha, «skal det særlig legges vekt på om inndragning er påkrevd av hensyn til en effektiv håndheving av straffebudet, og om den er forholdsmessig. Når forholdsmessigheten vurderes, skal det blant annet legges vekt på andre reaksjoner som ilegges, og konsekvensene for den som inndragningen rettes mot», jf. tredje ledd. Vurderingstemaet i tredje ledd innebærer at inndragning etter bestemmelsen lett kan få et preg av gjengjeldelse og klander, til tross for at inndragningskravet i utgangspunktet skal virke gjenopprettende og forebyggende overfor inndragningssubjektet. Reaksjonen er heller ikke klassifisert som straff i norsk rett, men som en strafferettslig reaksjon. Et illustrerende eksempel er avgjørelsen i HR-2021-2249-A, der en gutt som var under kriminell lavalder på gjerningstidspunktet fikk inndratt mobiltelefonen sin med hjemmel i strl. § 69 (1) bokstav c. Gutten hadde brukt mobiltelefonene til å videresende nakenbilder av en jevngammel jente til to kamerater. I vurderingen av om inndragning skulle foretas tok Høyesterett utgangspunkt i hva som hadde blitt uttalt i en høyesterettsavgjørelse om straff for å spre krenkende bilder. Høyesterett la til grunn at de allmennpreventive hensynene gjorde seg gjeldende også i denne saken. Inndragning ville både virke individualpreventivt som en følbar reaksjon for gutten, og få en avskrekkende virkning blant ungdomsmiljø.
Inndragning ved domfellelse for heleri og hvitvasking
Kravet om at det påvises årsakssammenheng og at primærlovbruddet konkretiseres har visse implikasjoner for inndragningsadgangen der gjerningspersonen er tiltalt for heleri eller hvitvasking. Som nevnt innledningsvis vil gjerningspersonene ofte forsøke å tilsløre utbyttets opphav. Dette kan skje i flere ledd, gjennom såkalt kjedehvitvasking eller kjedeheleri. I slike tilfeller kan det være svært krevende eller nærmere umulig for påtalemyndigheten å føre bevis for hvilken konkret straffbar handling som har generert utbyttet.
På denne bakgrunn er det diskutert om det kan oppstilles et unntak fra konkretiseringskravet ved overtredelse av straffebudene for heleri og hvitvasking. Høyesterett har behandlet spørsmålet i en rekke avgjørelser. Selv om Høyesteretts lovforståelse synes noe omdiskutert, er den dominerende oppfatningen at det kan oppstilles et unntak fra konkretiseringskravet både der tiltalen gjelder heleri og hvitvasking. I HR-2021-987-A har Høyesterett derimot gitt uttrykk for at det ikke kan oppstilles et unntak fra konkretiseringskravet i strl. § 67 der gjerningspersonen er tiltalt for selvvask. Høyesteretts begrunnelse synes å være at straffebudet mot selvvask forutsetter at primærlovbruddene er identifisert, slik at vilkåret om at selvvaskeren «selv» har begått primærlovbruddet er oppfylt.
Høyesterett har i tillegg innfortolket et unntak fra kravet om årsakssammenheng der tiltalen gjelder overtredelse av straffebudet for heleri. Høyesterettspraksis kan også tolkes i retning av at det gjelder visse modifikasjoner til årsakskravet ved tiltale for selvvask av utbytte som stammer fra et primærlovbrudd begått av selvvaskeren. Dette innebærer at det ikke er til hinder for inndragning etter strl. § 67 at utbyttet i realiteten er generert «av» den bakenforliggende primærhandlingen, og ikke av heleri- eller selvvaskingshandlingen. Slik rettstilstanden er i dag synes det imidlertid ikke å være grunnlag for et tilsvarende unntak fra årsakskravet ved inndragning av hvitvasket utbytte.
Inndragning overfor personer uten skyld eller skyldevne
Inndragning i medhold av strl. §§ 67 og 69 kan skje «selv om lovbryteren manglet skyldevne etter § 20, eller ikke utviste skyld». Lovteksten bygger dermed på at inndragning kan idømmes på et rent objektivt grunnlag. Dette har gitt opphav til en diskusjon i juridisk teori om hvorvidt bestemmelsens unntak fra skyldkravet er forenlig med internasjonale forpliktelser etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Høyesterett har lagt til grunn at praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen «neppe [kan] forstås slik at den er til hinder for bruk av enkelte objektive straffbarhetsvilkår». Slik Høyesterett tolker domstolens uttalelser, er det likevel oppstilt visse skranker for å idømme straff på et rent objektivt grunnlag. Det kan derfor hevdes at inndragning etter strl. §§ 67 og 69 må foretas i samsvar med de rettssikkerhetsgarantiene menneskerettsdomstolen har oppstilt i avgjørelsen Salabiaku v. France. Dette innebærer ifølge Høyesterett at det må foretas en proporsjonalitetsvurdering, der siktedes rett til å forsvare seg utgjør et sentralt moment.
Høyesterett har for øvrig konstatert at praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen ikke er til hinder for inndragning overfor personer uten skyldevne. Dette ble lagt til grunn av Høyesterett i den ovennevnte avgjørelsen i HR-2021-2249-A. Basert på domstolens praksis har konvensjonsstatene en vid skjønnsmargin når det gjelder krav til strafferettslig skyldevne. Dette innebærer at det ikke vil være konvensjonsstridig å idømme inndragning overfor personer som var utilregnelige på gjerningstidspunktet. Det samme gjelder barn som var under kriminell lavalder på handlingstiden, for eksempel der unge personer utnyttes av kriminelle miljøer til å besitte og overføre utbytte fra straffbare handlinger. En annen sak er at inndragning overfor personer uten skyldevne er forbundet med visse rettssikkerhetsmessige betenkeligheter.
Inndragning overfor erververe
Etter strl. § 72 (1), kan det foretas inndragning overfor erververe av «utbytte» eller «ting» på visse vilkår. For det første må utbytte være «overdratt fra noen som det kan foretas inndragning overfor». For det andre må det være snakk om en «gave» eller at «mottakeren forstod eller burde ha forstått sammenhengen mellom det overdratte og en straffbar handling». Justiskomiteen har i Innst. 159 L (2021-2022) klargjort at uaktsomheten ikke trenger å omfatte hvilken konkret straffbar handling utbyttet stammer fra. Bestemmelsen er viktig for å forhindre at gjerningspersonens hvitvasking eller proformaoverføringer er til hinder for inndragning. Dersom den som har mottatt utbyttet eller tingen ikke forstod eller burde forstått at utbyttet stammet fra en eller annen straffbar handling, er det likevel til hinder for inndragning etter strl. §§ 67 og 69. Gjerningspersonen har eksempelvis overført deler av utbyttet til en person som hverken har eller burde hatt kjennskap til midlenes opprinnelse, som betaling for leie av en ferieleilighet i Frankrike.
Utvidet inndragning
En annen hjemmel for inndragning av utbytte er inntatt i strl. § 68. Bestemmelsen utvider inndragningsadgangen for nærmere avgrensede sakstilfeller. I motsetning til etter strl. §§ 67 og 69, retter hjemmelen seg spesifikt mot inndragning «uten at det påvises hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra». En utvidet inndragningsadgang er begrunnet i hensynet til å effektivisere tiltakene mot organisert og annen kriminalitet med store profittmuligheter, ved at manglende bevis for primærlovbruddet ikke er til hinder for inndragning. I motsetning til etter strl. § 67, er det imidlertid opp til rettens skjønn om påstanden om inndragningskravet skal tas til følge. Som hovedregel skal domstolene likevel benytte adgangen fullt ut.
Utvidet inndragning forutsetter at to grunnvilkår er oppfylt. For det første må gjerningspersonen ha foretatt en straffbar handling som faller inn under strafferammene som er angitt i bokstav a til c. Etter bokstav a kreves det at straffebudet for den eller de straffbare handlinger som vedkommende er funnet skyld i, «samlet kan medføre straff av fengsel i 6 år eller mer». Det omtales gjerne som et krav om at det må foreligge et «triggerlovbrudd» av en viss alvorlighetsgrad. For det andre må gjerningspersonen «finnes skyldig i straffbar handling som etter sin art kan gi betydelig utbytte». I motsetning til etter strl. § 67, kreves det ikke at det faktisk er oppnådd et utbytte, såfremt det er «en generell sannsynlighet for betydelig utbytte», jf. Rt. 2003 s. 897. Høyesterett har lagt til grunn at vurderingen tar utgangspunkt i den terskelen som gjelder for at en overtredelse skal være grov. I HR-2020-2442-A fant Høyesterett at det er utbyttepotensialet ved den konkrete straffbare handlingen som skal vurderes opp mot den nevnte terskelen.
Utvidet inndragning skal primært foretas overfor personer med en «kriminell livsstil», herunder «personer som har et høyt personlig forbruk og disponerer verdier som synes uforklarlig på bakgrunn av de inntektene vedkommende oppgir til beskatning». Det er snakk om et relativt krav, der det stilles strengere krav til graden av en kriminell livsstil der inndragningskravet omfatter hele eller deler av formuen. Er reaksjonen mer beskjeden er det derimot nok med en konkret mistanke. Høyesterett har likevel uttalt at domstolene bør utvise varsomhet med hensyn til omfanget av inndragningen utenfor den primære målgruppen.
Såfremt de materielle vilkårene oppfylt, er inndragningsadgangen svært vid. Etter lovteksten kan «ett, flere eller samtlige av lovbryterens formuesgoder inndras», med mindre gjerningspersonen sannsynliggjør at de har et lovlig opphav. Bestemmelsen opererer med en omvendt bevisbyrde, til forskjell fra ved annen inndragning. Hensynet til en effektiv inndragning synes dermed særlig fremtredende etter denne inndragningshjemmelen.
