Kan arbeidsgiver bli erstatningsansvarlig for ansattes korrupsjonshandlinger?

Arbeidsgiver kan etter norsk rett bli erstatningsansvarlig for korrupsjonshandlinger begått av ansatte. Det følger av skadeerstatningsloven (skl.) § 1-6 første ledd. Bestemmelsen trådte i kraft i 2008 og har sin bakgrunn i Europarådets sivilrettslige konvensjon om korrupsjon av 4. november 1999 (ETS nr. 174). Nedenfor redegjør vi for vilkårene for at arbeidsgiver kan bli erstatningsansvarlig etter bestemmelsen. Vi gir også enkelte generelle råd om hvordan arbeidsgiver kan unngå erstatningsansvar for ansattes korrupsjonshandlinger. Samtidig understreker vi at hver situasjon er unik. Det kreves kunnskap om de faktiske forholdene for å kunne bedømme risikoen for erstatningsansvar etter bestemmelsen. 

Vilkår for erstatning

Utgangspunktet i norsk erstatningsrett er at det kreves et rettslig grunnlag (ansvarsgrunnlag) for at en skade skal bæres av noen andre enn den som skaden har rammet. Skadeerstatningsloven § 1-6 første ledd er et slikt ansvarsgrunnlag. I erstatningsretten følger fire hovedvilkår for at det skal foreligge erstatningsansvar. Det må foreligge en skade, som det må knyttes et ansvarsgrunnlag til. Det må kunne påvises en årsakssammenheng mellom skaden og ansvarsgrunnlaget, og denne må regnes for å være påregnelig eller adekvat. 

Utgangspunktet etter skadeerstatningsloven § 1-6 første ledd er at skadelidte på visse vilkår kan rette et erstatningskrav både mot den som er ansvarlig for korrupsjonen og mot den ansvarliges arbeidsgiver. Dette er en særbestemmelse, som kommer i tillegg til det alminnelige arbeidsgiveransvaret som følger av skadeerstatningsloven § 2-1. Bestemmelsen lyder slik:

Arbeidsgiver kan kun bli ansvarlig dersom arbeidstakeren for sin del fyller ansvarsvilkårene etter skl. § 1-6 første punktum. Det er dermed nødvendig å se hen til vilkårene i første punktum for å vurdere et eventuelt arbeidsgiveransvar. 

Nedenfor gis det en oversikt over anvendelsen av skl. § 1-6 gjennom å besvare tre helt sentrale spørsmål: 

1. Hvem kan kreve erstatning? 
2. I hvilke tilfeller er årsakssammenhengskravet oppfylt?
3. Når kan arbeidsgiver bli erstatningsansvarlig? 

Under spørsmål 3 gis det råd til foretak om hvordan de kan unngå erstatningsansvar for ansattes korrupsjonshandlinger. 

1. Hvem kan kreve erstatning?

Den som har «lidt skade»

Den som har «lidt skade» som følge av korrupsjon kan kreve erstatning etter skl. § 1-6 første ledd. Der hvor det foreligger skade skal skadelidte, basert på det grunnleggende gjenopprettelseshensynet i norsk erstatningsrett, settes i samme økonomiske situasjon som før skaden skjedde.

Det er den direkte skadelidte som kan kreve erstatning. En skade kan være enhver tings-, person- eller formueskade. Det er det økonomiske tapet for skadelidte som skal dekkes. 

Den skadelidte kan være en fysisk person eller et foretak/virksomhet. Dersom en arbeidstaker har mottatt eller gitt noen en bestikkelse eller gjort seg skyldig i påvirkningshandel, kan arbeidsgiver være direkte skadelidende som følge av den ansattes korrupsjonshandlinger. I slike situasjoner kan arbeidsgiver kreve erstatning fra sin arbeidstaker. 

I tilfeller der en leverandør som leverte det beste tilbudet i en anbudskonkurranse, ikke ble valgt som følge av korrupsjon, kan leverandøren kreve erstatning fra den eller de som begikk korrupsjonshandlingen. Det kan kreves erstatning fra leverandøren som benyttet bestikkelse eller påvirkningshandel for å få kontrakten i konkurranse med andre leverandører. Det kan også være aktuelt å kreve erstatning fra det foretaket som ble korrumpert i forbindelse med utlysning av anbudskonkurranse og/eller fra den ansatte som tok del i selve korrupsjonshandlingen. 

2. I hvilke tilfeller er kravet til årsakssammenheng oppfylt?

Skaden en en «følge av korrupsjon»

For at skadelidte skal kunne kreve erstatning etter skadeserstatningsloven § 1-6, må skaden være en «følge av korrupsjon». Korrupsjonsbegrepet er sammenfallende med det som benyttes i straffeloven § 387, og omfatter også ulovlig påvirkningshandel etter straffeloven § 389. I denne sammenheng siktes det til den objektive gjerningsbeskrivelsen i straffebudene, og ikke de subjektive straffbarhetsvilkårene. Bestemmelsen omfatter både det at foretaket eller arbeidstakeren er den som gir eller tilbyr noen en utilbørlig fordel, og tilfeller der foretaket eller arbeidstakeren for seg eller andre krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel som er å regne som korrupsjon. 

Formuleringen «som følge av» inviterer til en vurdering av om det foreligger en årsakssammenheng mellom det lidte tapet og korrupsjonshandlingen. Dette er utrykk for den alminnelige betingelseslæren som gjelder i norsk erstatningsrett, dvs. at erstatning forutsetter at det foreligge en adekvat årsakssammenheng mellom skadevolders atferd og skadefølgen. Om det økonomiske tapet fremdeles ville inntruffet om skadevolders korrupsjonshandlinger tenkes borte, vil det ikke foreligge grunnlag for å kreve erstatning.

3. Når kan arbeidsgiver bli erstatningsansvarlig?

Den som med «forsett eller uaktsomhet» svarer for korrupsjonen

Etter skl. § 1-6 nr. 1 første punktum kan skadelidte kreve erstatning fra vedkommende som med «forsett eller uaktsomhet svarer for korrupsjonen eller for medvirkning til korrupsjonen». Skyldkravet etter bestemmelsen er lavere enn kravet til skyld etter straffelovens korrupsjonsbestemmelser. Det mildere skyldkravet etter skl. § 1-6 første ledd, sett i sammenheng med det lempeligere beviskravet som gjelder generelt i sivilrettslige saker, muliggjør rettslig forfølging etter skadeerstatningsloven i vesentlig større grad enn etter straffeloven. 

Arbeidsgiver svarer for korrupsjonsskade voldt av arbeidstaker

Dersom arbeidstaker har begått korrupsjon, kan skadelidte i utgangspunktet kreve vedkommendes arbeidsgiver for erstatning. 

Det er den ansvarlige arbeidsgiveren skadelidte kan kreve erstatning fra. Arbeidsgiver vil være enhver som har noen i sin «tjeneste». Det omfatter foretak, staten, kommuner m.m. I dette ligger et ansvar for arbeidsgiver for både faste og midlertidige ansatte, og for den som arbeidsgiver benytter til å utføre enkeltstående oppdrag for seg, uavhengig om vedkommende mottar lønn eller vederlag for sitt arbeid. 

Det kan reises spørsmål om arbeidsgiver også kan bli erstatningsansvarlig for agenter, distributører, kommisjonærer eller andre som handler på vegne av virksomheten. Et sentralt spørsmål i denne sammenheng vil være hvor vidt arbeidstakerbegrepet rekker i erstatningsrettslig sammenheng. Om dette uttales det i forarbeidene til skl. § 2-1 (Ot.prp. nr. 48 (1965-1966) s. 79) at arbeidstakerbegrepet ikke bare omfatter arbeidere og funksjonærer, men også «overhodet hele skalaen av den virksomhet som utføres i arbeidsgiverens tjeneste fra øverst til nederst». 

Utgangspunktet er at arbeidsgivers ansvar for skade gjelder for enhver som gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgiverens tjeneste. Selvstendige oppdragstakere faller utenfor arbeidstakerbegrepet. Selvstendige oppdragstakere utfører arbeid eller verv for arbeidsgiveren, men ikke i arbeidsgiverens tjeneste.  

Ansvaret for arbeidsgiver omfatter også såkalte anonyme og kumulative feil. Det innebærer at arbeidsgiver kan bli erstatningsansvarlig for en korrupsjonshandling begått av en eller flere i arbeidsgivers tjeneste selv om det ikke er mulig å peke ut den ansvarlige. 

Videre er det et vilkår for arbeidsgiveransvaret at korrupsjonen har skjedd «i tilknytning til utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren». Handlinger eller unnlatelser arbeidstakeren gjør som privatperson, og som ikke berører arbeidet for arbeidsgiveren medfører ikke noe ansvar for arbeidsgiveren.

Korrupsjonshandlinger i eller med tilknytning til utlandet

Erstatningsansvar kan også være aktuelt i situasjoner der korrupsjonen skjer i utlandet eller der skaden oppstår i utlandet, så fremt den ansvarlige eller dennes arbeidsgiver er hjemmehørende i Norge. Foretak som driver virksomhet i utlandet, har dermed et ansvar for å informere sine ansatte i utlandet om de regler som gjelder etter norske korrupsjonsbestemmelser.

Hvordan kan arbeidsgiver fritas for erstatningsansvar?

Arbeidsgiver kan bli fritatt erstatningsansvar etter bestemmelsen dersom arbeidsgiver kan påvise at «alle rimelige forholdsregler» for å unngå korrupsjon er tatt og at ansvar heller ikke vil være «rimelig» å ilegge etter en samlet vurdering av omstendighetene i saken. Dette er to kumulative vilkår. Det er arbeidsgiver som har bevisbyrden for at vilkårene er oppfylt.

Hvordan kan arbeidsgiver beskytte seg mot erstatningsansvar for ansattes korrupsjonshandlinger?

Arbeidsgiver kan beskytte seg mot erstatningsansvar for ansattes korrupsjonshandlinger ved å foreta seg «alle rimelige forholdsregler». Hva som skal til for at «alle rimelige forholdsregler» skal være oppfylt, vil bero på en konkret vurdering i den enkelte sak. I forarbeidene til skadeserstatningsloven fremgår det at målet med formulering er at det skal virke preventivt. Det kreves at enhver virksomhet har betydelig oppmerksomhet rettet inn på eget antikorrupsjonsarbeid. I samsvar med forarbeidene til bestemmelsen er det blant annet naturlig å ta i betraktning virksomhetens art.

Selv om arbeidsgiver påviser at det er truffet rimelige forholdsregler, skal det også foretas en rimelighetsvurdering. For at arbeidsgiveren skal unngå å betale erstatning for ansattes korrupsjonshandlinger må arbeidsgiver bevise at det ikke vil være rimelig å pålegge erstatningsansvar etter en samlet vurdering av forholdene i saken. Forarbeidene tilsier at det kan søkes veiledning i den praksisen som har utviklet seg tilknyttet det alminnelige arbeidsgiveransvaret, hvor det belyses forhold som kan frita arbeidsgiver for ansvar. Det nevnes eksempelvis at skadens størrelse og arbeidsgiverens økonomiske situasjon vil kunne hensyntas i vurderingen. Det bør også sees hen til om korrupsjonen og den ansattes arbeidsoppgaver hadde nær sammenheng, og dermed også om handlingen var påregnelig for arbeidsgiver. 

Bestemmelsen skal styrke arbeidsgivers ansvar for korrupsjonshandlinger. Arbeidsgiver anses for å være nærmere til å bære konsekvensene av korrupsjonshandling som er utført i arbeidsgivers tjeneste.  

Den beste måten arbeidsgiver kan beskytte seg mot erstatningsansvar for ansattes korrupsjonshandlinger er dermed å utarbeide et velfungerende anti-korrupsjons program. Dette programmet må tilpasses virksomhetens art og størrelse. Programmet skal blant annet inkludere en risikovurdering, anti-korrupsjonspolicy og rutiner og retningslinjer som er tilpasset virksomheten. Et velfungerende anti-korrupsjons program vil alene ikke kunne beskytte virksomheten mot erstatningsansvar for ansattes korrupsjonshandlinger. 

Har du spørsmål om erstatningsansvar for korrupsjonshandlinger eller ønsker råd om virksomhetens anti-korrupsjonsprogram?